Karíus og Baktus

Det var en gang en gutt, og det var Jens. Han hadde tenner i munnen sin, og det har vi jo alle. Men i en av tennene sine hadde Jens et hull, og der bodde to små fyrer som hette Karius og Baktus. Det var noen merkelige navn, syns du kanskje, men så var det også noen ganske merkelige fyrer. De var så bitte små at man ikke kunne se dem uten gjennom et kraftig forstørrelsesglass.

Den ene var svarthåret og den andre var rødhåret, og begge levde av sånt som var søtt og godt, og det fikk de nok av. De trallet og sang, og når de ikke sov, og ikke spiste, så hakket og banket de i tanna for å gjøre huset stort og fint og romslig.

Men en dag syntes den ene av dem at det snart kunne klare seg. "Nei Karius", sa han, "nå har vi hugget og hakket og hugget og hakket. Nå er jammen huset vårt stort nok, syns jeg.

Minnir mig á það að ég væri til í að kunna norsku og að ég þarf að fara til tannsa.